Kvinnelige førsteamanuensers relasjon til og reorientering i arbeidet sitt etter sykmelding

I denne artikkelen setter vi søkelyset på hvordan et utvalg kvinnelige førsteamanuenser tenker om og reorienterer sitt arbeid etter en eller flere perioder med sykmelding. Problemstillingen i artikkelen er den følgende: Hva slags forhandlinger gjør kvinnelige førsteamanuenser i relasjon til eget arbeid i og etter en periode med sykmelding? Studien er basert på intervjuer med syv førsteamanuenser ved et ungt norsk universitet, og vi benytter Lauren Berlants teori om «ond optimisme» som sensitiverende begrep for å forstå førsteamanuensenes erfaringer. Vi viser at sykmelding oppleves som en eksistensiell erfaring som tvinger informantene til å finne nye måter å balansere arbeid og helse på, og vi kaller denne prosessen en «reorientering». Etter en slik opplevelse prioriterer deltagerne i studien verdier som de selv mener er viktige i arbeidet, og søker støtte fra kollegaer gjennom å vise ekthet og sårbarhet. Reorienteringen innebærer også en økt vektlegging av undervisning og studentkontakt samt en kritisk holdning til publisering og forskningssynlighet. Dette er verdier som noen av informantene ikke opplever at vektlegges i universitetets målesystemer. En reforhandling av slike verdier blir beskrevet av informantene som tungt og som et til tider eksistensielt arbeid som også kan trues av manglende lederstøtte og moralske anfektelser. Studien bidrar til synliggjøring av reorientering som en del av relasjonen til arbeidet i det neoliberale akademia etter sykmelding. Forskningen vi presenterer her, gir også innsikt i betydningen av kjønn i akademia og bidrar til en diskusjon om hvorvidt kvinner ofte må forhandle om sitt arbeidsforhold på måter som menn ikke må i samme grad.